Ap må betale for flertallet

Regjeringens første tilbud

Ap kan være forholdsvis fornøyd med sitt eget forslag. Skattelettelser på arbeid, rimelig barnehage, Norgespris og sterkere forsvar støtter partiets fortelling om trygghet og bedre råd. En avtale blir enklere hvis støttepartienes forbedringer passer inn i denne kursen. Ap har mindre å vinne på å forsvare hvert kutt enn på å få vedtatt en helhet partiet kjenner seg igjen i.

Budsjettets størrelse sier derimot lite om hva regjeringen kan gi bort. Fellestalls sammenligning med løpende revidert budsjett for 2026 viser utgifter på 2 321,8 mrd. kr, en økning på 87,4 mrd. kr. Arbeid, helse og forsvar står for 74,5 % av nettoøkningen. Pensjoner, rettighetsbaserte ytelser og brede forsvarsforpliktelser gjør mye av veksten vanskelig å flytte.

Grafen nedenfor viser hvor pengene beveger seg, men de største bevegelsene er ikke nødvendigvis de mest tilgjengelige. Regjeringens underliggende realvekst bruker en annen avgrensning enn Fellestalls nominelle postsammenligning. Sykehusenes finansiering inneholder dessuten store overføringer mellom poster. Et forlik trenger midler som kan omprioriteres, ikke store tall som bare ser ut som en reserve.

Oljepengebruken er anslått til 608,4 milliarder kroner, 2,7 prosent av fondet. Det åpner en diskusjon om rammen, men avstanden til handlingsregelens langsiktige rettesnor er ingen kontantbeholdning for forhandlerne. Regjeringen må også vurdere økonomisk aktivitet, rentehensyn og varige utgifter. Ap vil trolig foretrekke omprioritering og justert innfasing fremfor et vesentlig større budsjett.

Enkelte mindre innsparinger får dermed større politisk betydning enn beløpet tilsier. Et omstridt satskutt kan repareres, mens en ny rettighet kan binde kommende budsjetter. Dette dokumenterer ingen skjult hensikt bak kuttene. Forslagene har ulik kostnad å endre, og en avtale vil sannsynligvis bygge på denne forskjellen.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Flertallet holder bare hvis alle kan forsvare det

Ap og støttepartiene har 88 av Stortingets 169 mandater. Uten MDG blir summen 80; uten ett av de like store støttepartiene blir den 79. Ingen av de fire kan overses dersom denne kombinasjonen skal vedta budsjettet. Hvert parti kan kreve en forbedring som betyr noe for dem.

Å kunne stanse avtalen er likevel ikke å kunne velge utfallet etter et brudd. SV, Rødt og MDG står langt fra en budsjettkurs dominert av FrP og Høyre. De kan være sterkt misfornøyde og samtidig ha mye å tape på at avtalen uteblir. Hvilke endringer som gjør et ja mulig, sier derfor mer enn styrken i åpningskritikken.

Sp har større parlamentarisk handlingsrom: Partiet og den borgerlige siden har 90 mandater. Men uenighet om blant annet landbruk og distriktspolitikk står mellom dette regnestykket og en alternativ avtale. Muligheten til å gå en annen vei får først tyngde når Sp kan vise hva som faktisk kan oppnås der.

Ap kan heller ikke enkelt bytte partner. Med Venstre i stedet for MDG og de andre partiene fortsatt med blir summen 83. Med KrF i samme rolle blir den 87, men nye krav og konflikter følger med. Ap og Høyre har alene 77 mandater. Kontakt på tvers kan løse enkeltsaker, men gir ingen enkel reserve for hele budsjettet.

Det mest nærliggende er derfor en avtale som gir alle støttepartiene grunn til å bli. De trenger ikke få like mye. En konkret forbedring de kan forklare til egne velgere, er likevel mer verdifull enn en gevinst som forsvinner i totalen eller lett tilskrives andre. Det gjelder særlig når deler av forslaget allerede ligger nær Aps prioriteringer.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Kommunepengene kan bære mer enn kommuneøkonomien

Kommuneøkonomi er det mest opplagte utgangspunktet for en forbedring flere kan støtte. Regjeringen oppgir realvekst i frie inntekter på 3,2 milliarder kroner. Etter demografiske merutgifter er handlingsrommet 0,5 milliarder. Forskjellen forklarer hvorfor regjeringen viser til vekst mens Sp, SV og Rødt mener tjenestene fortsatt blir presset.

For Sp handler frie kommunepenger om lokalt selvstyre og tjenester nær folk. Før kommunevalget i 2027 blir det særlig verdifullt å vise at samarbeidet med Ap gir handlingsrom som ordførere og fylkespolitikere merker. Sp har derfor grunn til å prioritere varige rammer fremfor nye statlige ordninger med detaljerte vilkår.

SV og Rødt kan støtte økningen for å styrke bemanning og velferd. Det gir et felles utgangspunkt, men også en avveining mellom lokal frihet og garantier for bestemte resultater. Ap må finne en løsning som gir både Sp handlingsrom og de andre troverdighet på tjenestene.

Presset er ikke bare en politisk påstand. SSB viser at antallet innbyggere på 80 år eller mer økte fra 230 710 ved inngangen til 2020 til 284 939 ved inngangen til 2026. Alder alene bestemmer ikke hjelpebehovet, men flere eldre gjør det vanskelig å presentere demografikompensasjon som et stort tjenesteløft. Krav om kapasitet har dermed et sterkere grunnlag enn generell misnøye med bevilgningene.

Rammetilskuddene, kapittel/post 571/60 og 572/60, blir sentrale. Kommuneskatt, oppgaver og inntektssystem påvirker også hva kommunene sitter igjen med. Et tillegg på én post er ikke automatisk like mye nytt handlingsrom.

Fylkeskommunenes ansvar for kollektivtransport og tannhelse gjør at styrkede rammer også kan støtte andre deler av avtalen. Frie penger erstatter likevel ikke finansiering av en konkret reform. Kommuneøkonomi er et sannsynlig fundament, men kan bli dyrt: Et synlig, varig løft kan vanskelig finansieres med en besparelse som bare gjelder neste år.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Billigere regninger møter behovet for omstilling

Den vanskeligste avveiningen går trolig mellom Sp og MDG. Sp kritiserer dyrere drivstoff og økningen i Norgespris fra 40 til 45 øre per kilowattime. MDGs landsmøtevedtak avviser lavere avgifter på fossil energi og prioriterer billigere grønne alternativer. Forventningene til MDGs krav bygger på disse vedtakene; en samlet reaksjon på dagens forslag er ikke kontrollert.

Sp kan vanskelig presentere økte klimaavgifter som en forbedring for bilavhengige husholdninger. MDG kan vanskelig forsvare en avtale der partiets viktigste bidrag blir billigere fossilbruk. Ap kombinerer allerede høyere CO₂-avgifter med lavere veibruksavgift, men Sp mener regningen fortsatt øker. En ny avgiftsreduksjon må derfor vurderes etter samlet virkning.

En avtale kan bli mulig ved å gjøre omstillingen mindre belastende. Kollektivtransport, energisparing og grønne alternativer kan redusere regninger uten å endre retningen. Målrettet kompensasjon kan også være lettere for MDG å akseptere enn brede drivstoffkutt. Men bedre kollektivtilbud hjelper lite der bilen fortsatt er nødvendig. Løsningen må ha verdi også der for at Sp skal kunne godta den.

Forslaget reduserer støtte til noen av alternativene. Enova-posten går fra 7,7 mrd. kr til 3 mrd. kr mot løpende revidert budsjett. Regjeringens omtale av 3,8 milliarder mindre i nye fondsmidler bruker en annen referanse. Fondskapitalen gjør at lavere innskudd ikke gir samme umiddelbare fall i utbetalinger, men retningen gir MDG og SV grunn til å kreve mer enn videreførte klimaavgifter.

En delvis styrking av Enova, 1428/50, og kollektivtilskuddet, 1330/62, kan være mer anvendelig enn full reversering. Tiltak som kutter både utslipp og energikostnader forbinder partienes mål: SV kan støtte dem, og Ap kan knytte dem til bedre råd. Sp trenger fortsatt hjelp til belastningene disse tiltakene ikke dekker.

Norgespris kan være enklere å diskutere enn drivstoffavgiftene fordi lavere strømpris ikke innebærer samme direkte innrømmelse om fossil energi. Kostnaden avhenger imidlertid av markedspris og forbruk, og ordningen reiser spørsmål om energisparing og fordeling. Sp og Rødt kan enes om kritikken, mens MDG og SV vil vurdere utformingen. Et lavere pristall er ingen ferdig bro.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

SV og Rødt trenger mer enn den samme velferdsgevinst

SV og Rødt mener skattelettelsene fordeles for bredt og velferden får for lite ny kapasitet. Likevel vil de neppe prioritere likt. SVs reaksjon binder mindre forskjeller, velferd og utslippskutt sammen. Rødt fremhever tannhelse og levekostnader. Forskjellen sier mer om hva Ap bør tilby enn at begge ønsker mer penger.

SV må kunne vise både sosial og grønn forbedring. Kommuneøkonomi, bemanning og målrettede fordelingsgrep kan gi dette innhold. Tidligere prioriteringer av barnehage og SFO viser retningen, men gamle alternative budsjettbeløp er ikke årets krav. Bankoverskudd er løftet som mulig skattebase; det åpner en finansieringsdiskusjon, men gir ingen ferdig inntekt.

Rødt har gjort tannhelse til et konkret krav. Regjeringen beskriver en planlagt høring om en helhetlig reform, men en høring reduserer ingen regning. Et finansiert første trinn med målgruppe og startdato er lettere å vise frem enn et nytt løfte om retning.

Ap kan foretrekke en gradvis utvidelse som gir Rødt en forsvarlig begynnelse og gjør kostnad og kapasitet håndterbare. Sen oppstart koster mindre i første budsjett enn senere; personell og helårsfinansiering må derfor avklares. Tannhelseposten 770/70, refusjonsordninger og fylkesrammer må vurderes sammen med nye rettigheter.

Engangsstønaden er et mer avgrenset kort. Satsen foreslås redusert fra 92 648 til 67 100 kroner fra juli, 25 548 kroner mindre for mottakerne. Reversering eller demping på 2530/71 kan samle Rødt, SV og KrF, og også passe Sp og Aps budskap om bedre råd. Det gjør en innrømmelse sannsynligere enn mange brede reformer, men bortfallet av innsparing må dekkes.

Et bredere velferds- og fordelingsløft kan være viktigst for SV, mens en ny tannhelserettighet har særlig verdi for Rødt. Overlappende forbedringer behøver dermed ikke gi partiene samme resultat. Begge må vurdere gevinsten mot det de aksepterer; ingen enkeltpost avgjør om helheten er god nok.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Store helsetall må bli til kapasitet

Sykehusene viser hvorfor et forlik trenger mer enn imponerende tall. Økte driftsbevilgninger etter innsparingstiltak er 2,6 milliarder kroner, mot demografiske merutgifter på 2,56 milliarder. Mye av økningen møter altså endrede behov. SV, Sp og Rødt kan derfor spørre hva som faktisk blir bedre for pasienter og ansatte.

Dessuten flyttes 11,06 milliarder mellom basisbevilgning og innsatsstyrt finansiering. Overføringen er budsjettnøytral, ikke nye behandlingspenger. Grafen nedenfor skiller den fra veksten. Balansen mellom basis og aktivitet påvirker likevel hvordan sykehusene får inntekter og hvilke hensyn som belønnes.

Ap kan møte krav om både mer drift og en annen finansieringsmodell. Modellen kan justeres uten samme umiddelbare kostnad som en ny bevilgning, men erstatter ikke personell og kapasitet dersom ressursene er utilstrekkelige. Endringen må vurderes etter hva den løser; en ompostering gir ikke alene flere behandlinger.

Husholdningene vurderer tilsvarende summen av skatt, strøm, ytelser og tjenester. Konsumprisene steg 40,65 % fra 2014 til 2025, mens folkemengden økte 9,5 %. Dette må tas med når historiske bevilgninger sammenlignes med dagens. Seriene er observert bakgrunn, ikke prisvekst i budsjettåret.

Barnetrygd og kontantstøttesatser videreføres nominelt og mister kjøpekraft hvis prisene stiger. Sammen med engangsstønadskuttet gjør det familieøkonomien mer sårbar for Ap enn totalveksten tilsier. KrF kan angripe dette konkret; støttepartiene kan kreve endringer som er lettere å forklare enn en større samlet bevilgning. Slike virkninger avgjør om velgerne opplever bedre råd.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Opposisjonen kan påvirke prisen på et forlik

Skattepakken gir både Ap og motstanderne gode argumenter. Personinntektsskatten reduseres med 6 370 millioner kroner gjennom blant annet trygdeavgift, personfradrag og pensjonsskattefradrag. Nye skatte- og avgiftsforslag gir 1 756 millioner i lettelse, mens tidligere vedtak gir 1 755 millioner i økning. Nettolettelsen i denne provenytabellen blir 1 million. Ap og Høyre kan altså bruke riktige tall og beskrive forslaget svært forskjellig.

Høyre kan være tilfreds med lavere skatt på arbeid, men kritikken av samlet skattevirkning, næringsvilkår og reforminnhold gir større grunn til misnøye med helheten. FrP kan støtte forsvar og isolerte avgiftskutt, men angriper helseopplegget og vil redusere drivstoffbelastningen. Begge kan utfordre Aps budskap uten å tilby støttepartienes løsninger.

Dette presser også Sp. Uten konkrete forbedringer i lokale tjenester eller levekostnader kan særlig FrP spørre hva samarbeidet har gitt. Sp behøver ikke foretrekke FrPs samlede budsjett for at dette skal gjøre regningene viktige for Ap.

Venstre er mer positivt til skatteomleggingens retning, men krever minst 5 000 kroner mer til alle som jobber, likt uansett inntekt. Misnøyen med grønne tiltak og kunnskap begrenser støtten. KrFs familiekritikk gir engangsstønaden press fra begge sider. Dette kan påvirke Aps reparasjoner selv om partiene ikke deltar i hovedforliket.

Elbilmomsen er vanskeligere: Fritaksgrensen senkes fra 300 000 til 150 000 kroner, med anslått provenyøkning på 3,8 milliarder. Høyere grense eller utsettelse kan være verdifullt for MDG og Venstre, og relevant for Høyre, men fjerner inntekter andre tiltak trenger. En begrenset justering er derfor mer nærliggende enn full reversering hvis rammen skal beholdes.

Ap kan finne støtte på tvers for enkelte skattegrep, men en stor skattereform er vanskeligere å avklare i budsjettforliket. De borgerlige partienes ulike mål gjør dem heller ikke til én reservepakke. Ved dagens bord er omfordeling av lettelsene trolig mer anvendelig: SV og Rødt kan få mer målrettet hjelp mens Ap beholder lettelsen på arbeid. Hvem som faktisk vinner og taper, må beregnes.

Se tallgrunnlaget for dette avsnittet ↓

Hvor et forlik mest sannsynlig vil lande

Ap har størst grunn til å være fornøyd med hovedretningen. Sp finner samsvar i deler av landbrukspolitikken og videreførte ordninger, men misliker kommuneøkonomien og regningene. SV og Rødt kan anerkjenne skattelettelsen, men får for lite velferd og omfordeling. MDG kan støtte klimaavgiftenes retning, mens svakere alternativer gjør helheten vanskelig. Dette peker mot endringer i noen tydelige deler fremfor et helt nytt budsjett.

Kommuneøkonomi kan gi det brede løftet. Tannhelse, en sosial forbedring og en avgrenset grønn satsing kan gi avtalen særpreg for støttepartiene. Ap kan lettere akseptere tiltak som passer med bedre råd og tryggere tjenester, uten å oppgi andre sentrale mål. Avtalen blir en kombinasjon av prioriteringer, ikke summen av partienes største åpningskrav.

Sp og MDG er fortsatt det følsomste forholdet. Billigere fossilbruk som hovedsvar til Sp kan gjøre det vanskelig for MDG å bli. Grønn støtte uten hjelp til dem som mangler alternativer kan gjøre det vanskelig for Sp. Målrettet lettelse og rimeligere omstilling har mer potensial, men løsningen avhenger av hvem hjelpen når og når den virker.

Finansieringen avgjør om avtalen holder utover første år. Utsatt innfasing reduserer årets kostnad, ikke helårskostnaden. Fondskapital finansierer ikke automatisk permanente rettigheter. Nye skatteinntekter krever avklart grunnlag og virkninger. Pensjons- og forsvarsøkningene er heller ingen enkel reserve uten nye konflikter.

Jeg forventer at Ap beholder hovedrammen og gir mer på noen områder med høy verdi for støttepartiene. Sp trenger noe som merkes lokalt eller på regningene. SV trenger velferd og fordeling sammen med grønn retning. Rødt trenger reformfremdrift eller lavere belastning for folk med lite. MDG trenger tiltak som gjør omstillingen forsvarlig i praksis. Ingen behøver få alt, men alle må få noe viktigere enn det de gir etter på.

Dette virker oppnåelig. Brudd blir mer sannsynlig hvis en part bare får en prosess, eller en forbedring river bort en annens viktigste prioritering. Sluttavtalen bør derfor vurderes etter om endringene er store og varige nok til at partiene kan stå inne for budsjettet, ikke etter antallet satsinger i pressemeldingen.